Ethvert stort utbrudd etterlater lava — og legender. Av de seks årene med ild på 1700-tallet fikk Lanzarote to som fortsatt lever. Den ene er om djevelen som danset mellom flammene: århundrer senere tegnet César Manrique ham med sin trefork og gjorde ham til Timanfayas offisielle symbol — den lille djevelen du i dag har på T-skjorten. Den andre er om Virgen de los Dolores: det fortelles at da lavaen rykket fram mot Mancha Blanca, gikk innbyggerne den i møte med bildet av Jomfruen, og ildelven stanset. Hver 15. september går halve øya i prosesjon til kapellet hennes for å innfri løftet. Myte eller mirakel — det er Lanzarotes kjæreste fest.
Se for deg at du er bonde på 1700-tallet. Ordet «magma» finnes ikke, ingen har fortalt deg om jordplater, og en natt åpner jorden seg to mil fra huset ditt: søyler av ild, underjordisk torden, et rødt skjær som ikke slukner på flere år. Hvilken forklaring passer? For mange øyboere i samtiden kunne dette bare være djevelens verk. Historiene gikk fra munn til munn: skikkelser som danset mellom flammene, den onde som stakk hodet opp av vulkanåpningene. Frykten trengte et ansikt, og fikk det.
Det ekstraordinære er hva som skjedde med det ansiktet to århundrer senere. Da nasjonalparken Timanfaya ble opprettet, tegnet César Manrique — som gjorde alt han rørte ved til kunst — dens emblem: en liten, skøyeraktig jerndjevel med horn, hale og trefork, mer sympatisk enn skremmende. Det var et kulturelt judokast: han tok forfedrenes redselssymbol og forvandlet det til øyas mest elskede maskot. I dag tar «djevelen fra Timanfaya» imot besøkende ved inngangen til parken, snurrer som værhane over restauranten El Diablo og reiser verden rundt på T-skjorter og kjøleskapsmagneter. Få øyer har sluttet fred med frykten sin med så mye stil.
Den andre legenden har kapell, dato og folkemengde. Det fortelles at da lavastrømmene rykket fram mot landsbyen Mancha Blanca, bar innbyggerne — med alle jordiske muligheter oppbrukt — bildet av Virgen de los Dolores ut og marsjerte mot lavafronten, og møtte den med en bønn. Ildelven, sier tradisjonen, stanset akkurat der. Til gjengjeld lovet landsbyen å reise et kapell for henne, et løfte som tok tid å innfri — legenden legger til at Jomfruen selv sørget for å minne om det med tegn — og som i dag er helligdommen Ermita de los Dolores, i Tinajo. Vulkanenes Jomfru er siden da øyas åndelige skytshelgen.
Og her kommer det fine: løftet innfris fortsatt. Hver 15. september samles hele øya i pilegrimsferd mot Mancha Blanca — til fots fra alle landsbyene, mange i tradisjonsdrakt, med pyntede vogner, timple (kanarisk femstrengsgitar) og matkurver. Romería de los Dolores er Lanzarotes store fest: dels prosesjon, dels folkemaraton, dels folkefest. Faller reisen din sammen med den, slå følge fra hvilken som helst landsby i nord: å gå gjennom natten sammen med hundrevis av mennesker mot et opplyst kapell, med vulkanenes svarte profil i bakgrunnen, er å forstå på et blunk hvordan denne øya gjorde frykt om til fest.
Geologi for hjernen, legender for sjelen. Her tvinger ingen deg til å velge.