Sett deg ned, dette fortelles best i ro. Da jorden åpnet seg i 1730, så øyboerne i flammene det samtiden deres tillot dem å se: selveste djevelen som danset mellom vulkanene. Av den frykten ble det født fortellinger som fortsatt hviskes: skikkelser som danser i skinnet, pakter, skrik under bakken. Og en mildere en: om gamle Hilario, eremitten som etter utbruddene slo seg ned midt i ildens hjerte med kamelen sin, plantet et fikentre over vulkanvarmen — og fikentreet, sier de, blomstret, men bar aldri frukt: det ville ikke gi mat til djevelen. Holmen der han bodde, bærer navnet hans, og oppå den ligger i dag restauranten som griller kylling med varme fra vulkanen. Fortellingene her ender ved bordet.
Alle ekstreme landskap produserer sine egne fortellinger, og få landskap i verden er så gode produsenter som Timanfaya. Dette kortet skal leses sakte — eller helst fortelles høyt mens du ser på Ildfjellene.
Syklusen begynner, som alt her, i 1730. For 1700-tallets bønder, uten vulkanologi og uten aviser, kunne de ildsøylene bare ha én opphavsmann, og han hadde horn. Fortellingene gikk fra vake til vake: at man i nettenes røde skinn så silhuetter som danset; at det kom stemmer ut av sprekkene; at røyken tegnet ansikter. Frykten døpte territoriet — Ildfjellene var i generasjoner et sted man vendte blikket bort fra — og satte spor helt inn i språket: man snakket om vulkanens fenomener med respekt, slik man snakker om noen som kan høre deg. To århundrer senere skulle César Manrique utføre det definitive kulturelle tryllenummeret (kort 27): tegne den djevelen med sympati og gjøre ham til øyas vert. Frykten, temmet, ble et varemerke.
Men den mest elskede fortellingen i syklusen handler om en mild mann. Tradisjonen forteller at da vulkanene var slukket, slo en ensom gammel mann ved navn Hilario seg ned nettopp der ingen ville bo: på en jordholme omgitt av lava, i det ennå lunkne hjertet av det brente landet. Han levde med kamelen sin — ifølge andre versjoner et esel; øyfortellinger fører aldri protokoll — og med en verdslig helgens tålmodighet. Og han plantet et fikentre. Treet, næret av en jord som fortsatt bar på helvetes varme, vokste og blomstret … men ga aldri en eneste fiken. De gamle forklarte det med en perfekt setning: fikentreet ville ikke gi frukt til djevelen. Andre versjoner gjør Hilario til botferdig eremitt, eller til en overlevende fra utbruddene som vendte tilbake til jorden sin; alle er enige om slutten: den lille høyden har siden den gang hett Islote de Hilario. Og historien har et deilig etterskrift — i dag griller restauranten El Diablo maten på nøyaktig det stedet, over vulkanens virkelige varme (kort 18). Der Hilarios fikentre nektet å bære frukt, endte øya med å dekke bord med duk. Få steder i verden runder av sine egne legender så godt.
Det folkelige repertoaret rommer flere stykker: gjetere som hørte kirkeklokker under malpaísen (det ufremkommelige lavalandskapet), lys som krysset lavaen om natten — i dag vet vi om gasser, lysbrytning og fumaroler; den gangen visste man om gjengangere — og bøndenes visshet om at vulkanen "sov, den var ikke død", noe den moderne vitenskapen med sine sensorer merkelig nok slutter seg til (kort 18).
Disse fortellingene er like ekte kulturarv som steinene: måten et samfunn fordøyde det mest skremmende kapittelet i sin historie på, med fantasi og humor. Når du går forbi Manriques lille djevel ved inngangen til parken, hils på ham med kunnskap om saken: han er frykten fra 1730, pensjonert og smilende, som nå tar seg betalt i fotografier.