Hver vinter, mens Nord-Europa trener innendørs, ankommer en stille flyttestrøm Lanzarote: syklister, triatleter, løpere og svømmere som kommer for et klima som aldri blir ordentlig kaldt, og et landskap som nekter å gjøre noe som helst enkelt.
Vinden er årsaken. Passatvindene som kjøler ned øya, gjør også hver eneste sykkeltur til motstandstrening, og det vulkanske terrenget betyr at ingenting er flatt særlig lenge. Lanzarotes Ironman, arrangert siden tidlig på 1990-tallet, har bygget seg et globalt rykte som et av de hardeste løpene i sirkuset – ikke på grunn av varme eller distanse, men på grunn av vinden og stigningene. Å fullføre det betyr noe i triatlonmiljøet.
Mye av dette kretser rundt Club La Santa på nordvestkysten: et idrettsanlegg bygget rundt en saltvannslagune, med fasiliteter som trekker landslag og amatørklubber fra hele Europa til treningsleirer om vinteren. Rundt anlegget har øya stille og rolig blitt et utendørs treningsstudio året rundt. Veier som stigningen opp til Mirador del Río eller strekningen gjennom Ildfjellene står på ønskelisten til seriøse syklister. Terrengløpere har vulkaner å runde. Havsvømmere har bukter det går an å svømme i året rundt.
Vannsportene trenger ingen introduksjon. Famara er et av Europas beste steder å lære å surfe, med skoler som setter nybegynnere ut i skumbølgene mens erfarne surfere jobber på revene. Østkysten, nær Costa Teguise, er et landemerke for windsurfing og kitesurfing takket være vinder som blåser med uvanlig jevnhet. Dykkere har vulkanske vegger, grotter og et undervannsmuseum. Kajakker og padlebrett følger den roligere sørkysten.
Du trenger ikke være idrettsutøver for noe av dette. De samme forholdene som lar proffene trene knallhardt i januar, lar alle andre prøve noe nytt en tirsdag: en første surfetime, et første dykk, en sykkel for ettermiddagen, en tur opp på et krater i solnedgangen.
Øya har et gammelt fortrinn som ingen markedsføring kan finne opp – midt på vinteren er det fortsatt varmt ute, og vinden blåser fortsatt.