Hvis noe styrer denne øya, er det ikke noe kommunestyre: det er vinden. Passatvindene (alisios) — det jevne draget fra nordøst — er det naturlige klimaanlegget som holder somrene svale mens kontinentet steker. Og de er den hemmelige arkitekten bak alt du ser: på grunn av dem gjemmer vinrankene seg i groper bak små steinmurer, husene er lave med små vinduer, møllene malte gofio og pumpet saltlake, og sanden reiser i en langsom elv tvers over hele øya. Når vinden snur og kommer fra øst, bringer den calima (Sahara-støvdis) — støv i luften og afrikansk hete. Lær å lese vinden, så vet du hvordan været blir i morgen … og hvorfor øya er som den er.
Det første hver besøkende merker når de går av flyet, er verken varmen eller landskapet: det er brisen. Velkommen til passatvindenes land — vindene fra nordøst som Azor-høytrykket lager og sender mot Kanariøyene med en sveitsisk funksjonærs punktlighet. De blåser nesten hele året, og med mest iver om sommeren — nettopp når man setter mest pris på dem: mens halve Europa og nabolandet Afrika passerer førti grader, holder passatvindene (alisios) øya luftet på siviliserte tjueen-og-litt grader. De er den meteorologiske grunnen til den «evige våren», og den første lokale leksjonen: her lider man seg ikke gjennom sommeren, man seiler gjennom den.
Men passatvindene kjøler ikke bare ned: de har i århundrer vært øyas byggeleder. Hele jordbruket er en forhandling med dem — hver vinranke i La Geria bor i sin grop bak sin zoco (steinmur mot vinden), hver kjøkkenhage i El Jable har sin levegg, og frukttrærne vokser på skrå, «gred» mot sørvest som plantebannere som alltid peker samme vei. Den tradisjonelle arkitekturen er også vindens barn: lave, kompakte, hvitkalkede hus med små vinduer og indre gårdsrom der livet søker ly. Møllene — de hvite tårnene med vinger som er strødd utover øya — var de første «kraftverkene»: de malte gofio og pumpet saltlaken i saltverkene. Og til og med bakken reiser med vinden: sandkorridoren El Jable krysser øya fra kyst til kyst, dyttet korn for korn av passatvinden — en elv som flyter i århundrers tempo.
Det 21. århundret har funnet nye bruksområder. Vindparkene gjør draget om til elektrisitet; Famara er et surfe- og kitemekka på verdensnivå; og i Costa Teguise har windsurfingen mesterskapsforhold store deler av året. Til og med kunsten meldte seg på: César Manriques Juguetes del Viento — de hvite og røde bevegelige skulpturene i rundkjøringene — er nøyaktig det navnet sier: gigantiske vindmøller som danser for passatvinden, kunstnerens gave til øyas usynlige kompanjong.
Og så er det den andre vinden, den ubehagelige gjesten. Når strømmen snur og kommer fra øst eller sørøst, kommer calima (Sahara-støvdis): saharaluft full av svevestøv som gulner himmelen, gjør vulkanene diffuse og sender termometrene rett opp. Den varer som regel bare noen dager; de lokale lukker vinduene, drikker vann og venter — og våkne fotografer drar ut for å jakte på det gylne dommedagslyset. Praktisk råd: er det kraftig calima, er dagen perfekt for museer, vinhus og Cueva de los Verdes.
Øymoral: her snakker ingen om været bare for å snakke. Vinden er historie, økonomi, sport og værvarsel — alt i ett. Lytt til den.