Lanzarotes største naturreservat er det du ikke kan se fra stranden. Under overflaten fortsetter øyas vulkanske geologi: lavarev, buer, grotter og vegger av svart stein, skylt av rent atlanterhavsvann så klart at sikten ofte når tretti meter. For dykkere og snorklere er det en av Europas fineste lekeplasser.
Persongalleriet er uforglemmelig. Stimer av fargesterke leppefisk og jomfrufisk svever over revene. Den kanariske papegøyefisken – den folkekjære vieja – beiter på steinene i glimt av grått og rødt. Havabborer speider fra grottene sine, blekkspruter skifter kostyme midt i svømmetaket, og hageål vaier som gress opp fra sandbunnen. Rokker glir forbi som langsomme fugler: ørnerokker, vanlige piggrokker og, med litt hell, den grasiøse sommerfuglrokken. Lanzarotes farvann er også et av de siste tilfluktsstedene for havengelen, en sjelden, fredelig bunnlevende hai som er blitt et symbol for marint vern på Kanariøyene – å se en hvile på sanden står øverst på ønskelisten for dykkere fra hele verden.
Mot nord, rundt La Graciosa og småøyene i Chinijo-arkipelet, ligger et av Europas største marine reservater, et fristed der sjøfugl, fisk og sjøpattedyr trives. Ute i det åpne vannet mellom øyene er delfiner hyppige følgesvenner på båtturer, og Kanaristrømmen bringer av og til havskilpadder drivende forbi som små, uforhastede ubåter.
Og så er det museet. Utenfor kysten av Playa Blanca, på rundt tolv meters dyp, ble Museo Atlántico skapt i 2016 som Europas første undervannsskulpturmuseum: hundrevis av menneskefigurer i naturlig størrelse som langsomt forvandles til kunstig rev, like gjerne besøkt av rokker og barrakudaer som av dykkere.
Enten du utforsker den med dykkerflaske, snorkel eller båt med glassbunn, er budskapet fra Lanzarotes undervannsverden det samme: Øya slutter ikke ved strandkanten. Dens mest hemmelige landskap har så vidt begynt.
